At et samlivsbrudd kan føre til tristhet for de som rammes, er ingen hemmelighet. For noen blir sorgen så sterk at det blir vanskelig å fungere normalt i hverdagen. En av våre lesere sendte oss en mail der hun fortalte om sin vanskelige skilsmisse for to år siden. Her får du hennes historie.
Mariann Kihl Berg
Publisert: 22.04.13 - post@singelnett.no
- Jeg hadde aldri trodd at ekteskapet vårt skulle ryke på denne måten, forteller Monica (38).
Singelnett.no setter fokus på samlivsbrudd. Har du opplevd et brudd som vondt og vanskelig vil vi gjerne høre din historie, og hvordan du jobber deg gjennom sorgen.
Send mail til post@singelnett.no
Hun og mannen hadde et elleve års langt kjæresteforhold og et 4 års langt ekteskap bak seg, da han plutselig en kveld fortalte at han ville skilles. Beskjeden var klar: Han hadde forelsket seg i en annen, faktisk en kvinne fra skytterklubben der de begge var medlemmer.
- Selv om jeg hadde hatt noen vage mistanker om at alt kanskje ikke var helt som det skulle, ble jeg svært overrasket. Jeg trodde det bare var jeg som bekymret meg unødig, sier Monica.
Imidlertid viste det seg at hennes mistanker var berettiget. Hennes mann og hans nye flamme hadde møtt hverandre i smug flere ganger i løpet av de siste månedene.
Verden raste sammen
- Etter denne beskjeden, falt livet mitt i grus, forteller Monica. - På en, to, tre var alt plutselig over, og det var ingenting jeg kunne gjøre med det. Han valgte å flytte ut med det samme, mens jeg ble igjen i huset. Jeg ble veldig urolig for fremtiden, hva ville nå skje med meg, bikkja, boligen og økonomien?
De tidligere ektefellene var naturligvis nødt til å samarbeide om det praktiske i tiden etterpå. Monica følte seg veldig ukomfortabel med situasjonen og ba sin søster om hjelp til å fordele eiendelene. Etter noen vanskelige runder ble de til slutt enige. De valgte å selge huset.
Sykemeldt i 4 måneder
Monica flyttet inn i ny leilighet sammen med bikkja, og forsøkte å få hverdagen til å fungere igjen. Det var imidlertid svært tungt, og hun følte at humøret og psyken var faretruende ustabil. Hun tvang seg til å gå på jobb fordi hun trodde det ville hjelpe og få tankene på avstand, men følte ikke at problemene ble bedre av den grunn.
- Mine humørsvinginger gikk utover både barn og voksne i barnehagen der jeg arbeidet. Jeg var svært sliten og gråt mye. Etter tre måneder sa det tilslutt ”STOPP”, og jeg orket ikke lenger å jobbe fullt. Jeg ble 50% sykemeldt i 4 måneder, uten at det hjalp særlig på situasjonen. Jeg hadde det ikke bra, sov dårlig og var mye deprimert, innrømmer Monica.
Fikk avslag hos psykolog
Monica innså at hun trengte profesjonell hjelp for å komme videre, og søkte om psykologhjelp gjennom fastlegen. Hun fikk imidlertid avslag. Psykologen på sykehuset mente hun ikke var syk nok. Det opplevdes som urettferdig og veldig frustrerende, fordi Monica var dypt fortvilet og følte at hun hadde et stort behov for hjelp. Imidlertid var hun heldig som hadde en veldig god nabo. Hun var tilgjengelig for henne hver eneste dag, selv om det nok kunne bli litt mye til tider. I dag er Monica utrolig takknemlig for alt hun gjorde for henne i denne fasen.
- Hun lot meg få gråte og skrike ut frustrasjonen, og hun klarte til og med å muntre meg litt opp. I denne perioden ble det mange turer ut, og vi tok til og med en Oslotur på sparket. Sammen med henne klarte jeg å ha det gøy og glemme tristheten innimellom. Det var til enormt stor hjelp. Uten henne hadde jeg ikke klart å komme meg videre, understreker Monica, som fortsatt har et nært vennskap til sin gode hjelper.
Flyttet tilbake til hjemstedet
Likevel ble det for vanskelig å bo i området der hun hadde bodd med eksen i 11 år.
- Jeg fikk et stort behov for å starte på nytt med andre omgivelser og mennesker rundt meg. Jeg tenkte at det kanskje ville hjelpe meg å legge alt det vanskelige bak meg. Dermed ble jeg nødt til å si opp jobben jeg trivdes så godt med, og flytte tilbake til området jeg var vokst opp i. Det var en tung, men helt nødvendig avgjørelse å ta. Jeg har aldri angret på det siden, sier Monica.
I dag leier hun en romslig leilighet som hun deler med hunden sin. Her har hun både familie og gode venner rundt seg til hjelp og støtte. Dessverre har hun ennå ikke fått noen ny jobb, men hun tror og håper at det snart vil ordne seg. Fortsatt trenger hun hjelp til å takle tristheten. Hun har på eget initiativ tatt kontakt med en psykolog som hjelper henne med å bearbeide de vanskelige følelsene hun sliter med. Hun oppdaget at en ny depresjon var i ferd med å feste grep, og bestemte seg for å ta tak i det selv. Noen formidling fra fastlegen gadd hun ikke vente på.
- Heldigvis kjenner jeg meg selv så godt at jeg vet hva jeg trenger hjelp til. Jeg er sikker på at terapi og omtanke fra familie og venner som bryr seg er den beste medisin. Med tid og stunder skal jeg klare å komme meg ut av sorgen, slik at jeg kan begynne å leve livet igjen, avslutter hun optimistisk.
|
Kommentarer : 5
|
| Skjønner deg godt.. |
| Navn: Hilde Frankum , Fredag 26. April 2013 |
| Jeg skjønner deg godt. Jeg har opplevd noe av det samme selv, og selv nå, etter to år, sliter jeg fortsatt. Det går bedre, ingen tvil om det, men jeg føler likevel at livet aldri blir det samme igjen. Sorgen slipper ikke taket nei.. Det er et stort hull i mitt indre.. Da jeg fant ut, via facebook, at min mann i gjennom 27 år, hadde bedratt meg over lang tid, raste hele min verden sammen. Jeg gikk inn i en dyp depresjon som ennå ikke har sluppet taket. Jeg var delvis sykemeldt i et år, og jeg fikk tilbud om antidepressiva (som jeg ikke tok) samt psykologhjelp m.m., noe som dessverre ikke hjalp i det hele tatt. Dette må man ville fikse selv. Mitt problem er at jeg fortsatt dater eksen regelmessig - til tross for at han har flyttet inn i sammen med den nye dama. For de fleste høres dette helt vanvittig ut, og jeg føler meg også til tider veldig dum og patetisk. Men jeg klarer bare ikke å komme ut av det. Jeg klarer ikke å bryte båndet med min eks som jeg fortsatt elsker. Så nå sitter jeg her da - i rollen som min eksmanns elskerinne... I gjennom to år... Er det noen som vet hvordan man skal forholde seg i en slik situasjon? Hvordan i all verden bryter jeg når han hele tiden ringer, mailer meg, treffer meg og sier at han fortsatt elsker meg? Når livet farer slik med en, er det ikke lett å være rasjonell.. Ser noen snakker om tankefeltterapi.. Kanskje det virker? |
|
| Har også slitt/sliter |
| Navn: Heidi , Mandag 19. Mars 2012 |
| Du er ikke alene om å slite med dette. Jeg ble også overrasket av min "snille gode" samboer gjennom 17 år om at NÅ var det over, han skulle reise fra meg. 6 år etter så har jeg det fortsatt tøft. Eller det kom en liten bedring for en måneds tid siden da han hadde tatt ut penger på et kort vi hadde felles en gang i tiden. Jeg kontaktet han og fikk så mye stygge ord og fælt slengt i trynet av han at han for første gang gjorde meg rasende og ikke trist. Jeg fikk brølt ut av meg alt hva han har gjort mot meg og hvor tøft jeg hadde hatt det pga. hans egoisme og lurerier bak min rygg. Etter det så har jeg heldigvis hatt det mye bedre og nå tenker jeg ikke så veldig mye på han faktisk om dagene :) Så det er håp :) Og en annen ting jeg vil si. Jeg selv har gått til psykolog inntill helt nylig, og jeg har vært sterkt i mot det, men har måttet pga. Nav da jeg ikke kan jobbe pga. depresjon og angst. Jeg er i mot det da psykologen graver i ting som jeg mener IKKE skal graves i. Kroppen/sinnet til mennesket er skapt for å lege seg selv til en viss grad. Og hvis du fortrenger enkelte minner og glemmer en del ting som har skjedd så er det fordi at du skal glemme/fortrenge da du ikke har godt av å gå å gnage på det vonde som har skjedd. Det er faktisk sinnets/kroppens evne til å hele seg selv. Har du tenkt på hvor mange i dag som går til psykolog.. og hvor mange som sliter selv om de går dit. Jo det graves og graves dypt i de verste opplevelsene til folk og folk blir stadig påmint de vonde tingene som sinnet prøver å gjemme bort så du skal føle deg bedre. Hva er vitsen med å gå å huske på alt og sørge over alt det vonde som har skjedd ? Nei en skal la kroppen ordne opp så godt den kan på eget vis, og hvis det ikke nytter så kan en selvsagt få hjelp fra psykolog om en føler for det.. ang. kognitiv terapi om en synes det hjelper, men ikke la psykologen grave i det som ikke skal graves i... Det er noe som heter: se deg ikke tilbake, og det er et godt råd :) Og blir det for ille så har vi en vi alltid kan rope på, og Hans navn er Jesus. Just saying :) |
|
|
| Du er ikke alene |
| Navn: Roar , Torsdag 18. November 2010 |
| Hei Monica! Vil bare si at du ikke er alene som sliter med denne type sorg. Har selv gått med sorgen i 2 år nå, og selv om det er langt bedre nå enn første året, kjenner jeg ennå på sorgen/sviket. Vil ikke skremme deg, men den vil forsvinne etterhvert. Selv måtte jeg gå til privat psykolog og måtte betale dyrt for å få hjelp. Nå går jeg på gruppeterapi, noe jeg kan anbefale deg, hvis det fins muligheter for det der du bor. Snakke med likesinnede kan være like god medisin, og den er gratis. Husk at du ikke er alene. En mager trøst kanskje, men den kan være til hjelp:-) Ønsker deg alt godt fremover |
|
|
| Tankefeltterapi mot sorg! |
| Navn: Kristin , Onsdag 10. November 2010 |
| Hei Monica! Jeg jobber som tankefeltterapeut, har eget firma; Porsgrunn TFT.. har holdt på siden 2005. Har mye erfaring med det å behandle sorg + mye annet som går på psyken. Du kan få gratis behandling hos meg, hvis du samtidig ønsker å fortelle om behandlingen i Singelnett etterpå. Vel og merke dersom du syns det har hjulpet deg! Ring meg på tlf 905 65 816 dersom du er interessert. |
|
|
| Leger, uff... |
| Navn: Tor Erik , Mandag 08. November 2010 |
| Hei! At man ikke får hjelp av psykolog, forde man ikke er syk nok. UFF og UFF, trenger man psykolog så trenger man psykolog. Blir for dumt og si man ikke er syk nok. Selv opplevd og ikke få snakke med psykolog, men godt jeg har gode venner og familie. Skremmende at man faktisk ikke får den hjelp man har krav på. Ønsker deg alt godt Monica |
|
|
